BØKER JEG TOK MED MEG FRA NEW YORK

Et fint omslag, sier jeg. Et fint fotografi, en fin tegning, fine farger, fin skrift, en fin setning. Etter femten år er det fortsatt bare det enkleste ordet som dukker opp. Men det føles ikke banalt. Den estetiske erfaringen har bare en så svak forbindelse til det analytiske språket. Jeg får øye på boka, plukker den opp og avgjør om jeg skal kjøpe den.

På NY Art Book Fair er utvalget av bøker i praksis ubegrenset, tiden er knapp, og jeg har ikke mulighet til å stoppe opp ved alle bordene. Det må være en umiddelbar tiltrekning for at jeg skal se nærmere på en bok, og så må innholdet svare til forventningene som omslaget skaper, ellers legger jeg den raskt fra meg igjen. Det slår meg at jeg forholder meg til bøkene som vi forholder oss til mennesker på datingapper.

Ville jeg lagt merke til mine egne bøker? Trolig ikke den siste jeg lagde, som har et lyst omslag med et trykk i samme farge, bare såvidt synlig. Sannsynligvis den forrige, den er langt mer iøynefallende.

Jeg har ikke oppfattet noen sammenheng mellom bøkene jeg kjøpte med meg. Først lenge etter at jeg kom hjem, legger jeg dem utover bordet for å ta bilde, og jeg ser at alt er øde landskaper.

Dette er bøkene:

Entrance to Our Valley av Jenia Fridlyand stor, med mosegrønt omslag og tittelen i gull. Det var så enkelt som det uvanlige i fargen og formatet, den tilbakeholdne skjønnheten. Boka består av store svart-hvitt-fotografier, ett på hvert oppslag, sidene er tynne og gjennomskinnelige. Fotografiene viser utsnitt av et hverdagsliv i landlige omgivelser, vegetasjon, bygninger, mennesker i arbeid eller lek. Alt foregår litt på avstand, de eneste nærbildene av mennesker er når de sover. Kun én gang ser ei jente i kameraet. Jeg tenker at betrakteren er et spøkelse som smyger seg rundt og bare kan lengte etter dette livet.

Passenger Pigeon Press gir blant annet ut Marthas Quarterly, som sendes ut til abonnenter fire ganger i året. I det nye nummeret er omdreiningspunktet den hellige vulkanen Mauna Kea på Hawaii, som også er det perfekte stedet å sette opp store teleskoper. Teksten beskriver konflikten mellom den innfødte kulturen og dyrelivet som er truet på grunn av utbyggingen – og ønsket om å oppdage universet. Den bittelille publikasjonen er også en popup-modell av Mauna Kea, og hvis vi ser inn gjennom vulkanen, som en kikkert, ser vi konstellasjonene på den sørlige halvkule risset opp. I tillegg inneholder nummeret en fiksjonstekst av den afrikanske forfatteren Nodumo Ncomanzi, som skildrer en fremtid hvor fortelleren, kvinne og albino, har blitt president i Zimbabwe; John F. Kennedys tale om romprogrammet og talen Nixon skulle fremføre hvis den første måneferden hadde endt i katastrofe.

Fra Hydra+Fotografía, som holder til i Mexico City, kjøpte jeg til slutt den håndlagde boka EXILES av Eden Bernal, etter å ha kommet tilbake og sett på den gjentatte ganger. Den er egentlig to bøker flettet i hverandre, slik at man åpner en side til høyre først, deretter til venstre, og så videre gjennom boka. Boka portretterer tre eldre kvinner som hver for seg bor isolert og med lite kontakt med omverdenen. De tre historiene redegjøres for i korte tekster. Bildene viser landskapene og stedene der de bor, kvinnene i hverdagslige sysler, iblant nærbilder av huden deres. Å bla gjennom boka gir en særegen romlig følelse. Når jeg blar meg gjennom den er jeg også nødt til å gå samme veien tilbake, side for side, jeg kan ikke legge den fra meg eller åpne den på et vilkårlig sted, som med andre bøker. Det gjør at jeg faktisk opplever å gå innover i et landskap – for så å gå baklengs ut igjen og lukke det etter meg.

Det var verket til Ellie Ga på Whitney-biennalen som tiltrakk meg først. I en slags videokollasj legges fotografier på et lysbord mens fortellerstemmen knytter sammen fragmenter som dreier omhandler personlige tapserfaringer, havstrømmer, beach combers og en gresk tradisjon med offergaver som kastes i sjøen.

Boka North Was Here er en reiseskildring – et sted mellom loggbok og diktsyklus – satt sammen med tegninger og fotografier. Boka ble til da kunstneren i fem måneder oppholdt seg på skipet Tara som drev med pakkisen over arktis i 2006 (første ekspedisjon av sitt slag siden Fram i 1893). Ga beskriver tiden på det fastfrosne skipet i mørket gjennom enkle observasjoner. Mens de selv tilsynelatende står stille, fordreies selve landskapet, og himmelretningene skifter sted.

Jeg finner alltid noe jeg må ha hos det nederlandske risoverkstedet, kunstnerbokforlaget og kunstsenteret Knust/Extrapool. De har drevet med stensiltrykk siden åttitallet, og står bak flere utgivelsesserier og en rekke bøker som blir laget av kunstnere på gjesteopphold. Kombinasjonen av unik kompetanse og bidrag fra mange svært ulike kunstnere, gjør katalogen deres til noe helt spesielt. Denne gangen kjøpte jeg zinen ATLAS av Chris Reijnen, som består av noen få ark satt sammen med et strikk. Boka viser fragmenterte bildesekvenser: En mann pakker i bilen og kjører av gårde, han slår leir og setter opp et telt.

Emily Hunts lille riso-trykkede bok begynner med en dedikasjon til en tenåring hun møtte på. Han gikk med en t-skjorte hvor det sto «Cousin of all things». Hun spurte ham om teksten, og han svarte at det var fra en familiesammenkomst. Resten av boka er en serie fotografier som viser utsnitt av bylandskaper – bygninger, planter, alminnelige gjenstander – menneskene bare indirekte til stede. Bruken av risofargene gjør fotografiene maleriske og abstraherte. T-skjorte-teksten blir en måte å sidestille det levende med tingene på, hentet ut, som den er, fra én kontekst til en annen. Den korte utvekslingen med gutten blir en overskrift for alle byens tilfeldige, flyktige møter og inntrykk, med vekt på verdien av omgivelser og materialitet.

I en liten bokhandel i Williamsburg, før bokmessa åpnet, fant jeg Ariana Reines nylig utkomne 400-siders diktbok. Gjennom tolv kapitler beveger hun seg – like selvopptatt som kunnskapsrik! – mellom kjærlighetsforhold, internett, klimakrise, krig, menneskestudier og reiseskildringer, mytologi og litteratur. Sandmotivet (eller kanskje sand-researchen?) er underliggende og kommer til syne innimellom, men det er en flyktig forbindelse, boka blir som en sanddyne i seg selv: alltid på vei over i en ny form.